Over kordøra i Karasjok gamle kirke står årstallet 1807. Christian den 7. var da konge i Danmark-Norge (1766-1808).

1.søndag i advent det året ble denne kirken tatt i bruk, men ble først vigslet i 1822 som følge av de enorme avstandene i Finnmark. Det var sjelden besøk av kirkelige myndigheter den gang.

Kirken er bygd som en korskirke av tømmer som er hugget i Karasjok. Ser vi på detaljene, oppdager vi at håndverksstandarden har vært nokså grov. Hovedverktøyet har vært øks. De første inspeksjonene avslørte at det var store åpninger mellom tømmerstokkene. Når man vet at det ikke var ovner i kirken i begynnelsen, må det ha vært nokså kaldt inne vinterstid. Vedovner ble installert først i 1860-årene. Disse ovnene er for lengst fjernet.

Gudstjenestene ble hovedsakelig holdt om vinteren. Først i 1873 fikk Karasjok egen sokneprest. Før den tid lå prestegjeldet under Kautokeino og Kistrand (Porsanger).

I begynnelsen var kirken svært spartansk. Den hadde verken våpenhus eller sakristi. Det er kommet til senere. Hovedinngangen var da gjennom nordre korsarm. Vi ser ennå den gamle hoveddøra der. Fargen utvendig var tjærebrun. Senere ble den malt hvit. Her var ingen altertavle, heller ikke døpefont og det innvendige taket manglet. Benkene er også kommet inn senere. I den første tiden sto eller satt menigheten på gulvet under gudstjenestene. Tårnet var opprinnelig formet som en løk, ikke spissformet slik som nå.

Etter hvert fikk kirken inventar og den ble forbedret med våpenhus, sakristi, galleri og innvendig tak. Vinduene ble også endret.

Altertavla kom inn i kirken i 1831 som en gave. Den er en speilvendt reproduksjon etter et kopperstikk av den flamske kunstneren Antonius van Dyke (1599-1641). Det står spotterne. Rammen rundt bildet har en stil som ikke harmonerer godt med kirken for øvrig. Altertavlen har nok vært plassert et annet sted før den kom til Karasjok. Søylene og toppstykket rundt altertavlen er bondeempir bygdekunst. Denne altertavlen er den eneste i sitt slag i Nord-Norge.

I 1907 ble kirken malt innvendig i en gulaktig farge. Inventaret ble også malt. I 1960-årene ble malingen fjernet og kirken har fått tilbake den opprinnelige fargen som er trehvit.

Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark i 1944, brente de så å si alt. Hele Karasjok kirkested ble brent, bare kirken sto igjen. Ingen vet hvorfor kirken ble spart, men nordveggen ble sterkt skadet da tyskerne sprengte Karasjok bro. Lufttrykket presset inn veggen. Vi kan se hvordan veggen senere er støttet opp med ekstra bjelker.

Som eneste bygning på kirkestedet ble kirken brukt av lokalsamfunnet som skole og lærerbolig i begynnelsen av gjenreisningstiden. Her holdt også forsyningstjenesten til en tid. I mai 1945 skjedde det en stor spreningsulykke i Karasjok. Da omkom mange fra polititroppen, som var kommet hit for å drive minerydding. I hast ble kirken gjort om til feltsykehus. De sårede ble båret inn. Noen ble operert her og salmetavlene ble brukt til operasjonsbenk.

Selv om Karasjok menighet har fått en ny og fin arbeidskirke, er det fortsatt bruk for Karasjok gamle kirke. I forbindelse med 2000-års jubileet er denne kirken blitt ett av tusenårsstedene i kommunen. Menigheten i Karasjok sa farvel til det gamle århundre og årtusen med en takkegudstjeneste i den gamle kirken nyttårsaften<

Publisert av Hilda Vuolab, 11.03.2005

Utskriftsvennlig versjon