Samisk litteratur

Samisk litteratur kan ikke sies å ha noen lang skriftlig tradisjon, men hvis vi ser på samisk litteratur som videreføring av muntlig fortellertradisjon, kan vi trekke linjer langt tilbake i tid. Den tradisjonelle folkediktninga kommer til uttrykk gjennom sagn og eventyr, folkemusikk, ordtak og gåter. Dette er diktning som har levd på folkemunne gjennom mange generasjoner og som er blitt overlevert fra 'far til sønn'

Den samiske litteraturen er en av få urfolks litteraturer som gis ut på urfolkenes språk. Andre urfolk verden over benytter seg av majoritetens språk i de respektive land. Dagens samiske litteratur spenner over mange ulike felt, og tar i bruk mange virkemidler for å nå fram til leseren, men likevel er det mulig å finne fram til noen fellestrekk, kanskje endog en tradisjon som er spesiell for samisk litteratur - en samisk uttrykksmåte? For å ta tak i en slik eventuell tradisjon, må vi tilbake i tid til den gang den muntlige uttrykksformen var den dominerende, til en tid da det var en kunst å framføre litteratur muntlig gjennom fortelling eller joik/sang.

Eventyr og sagn:
Det muntlige forråd av fortellinger, eventyr og sagn har muligens fortsatt i dag en viss betydning for samene, noe som har sammenheng med den situasjonen det samiske språket har vært i. Mange samer er ikke opplært til å lese og skrive på sitt eget morsmål, og det er heller ikke så mange forfattere som behersker å skrive samisk. Derfor har den muntlige overleveringen stor betydning, kanskje større betydning blant samene, enn blant andre folkeslag som har lange tradisjoner i å skrive ned det som er blitt ansett som viktig.

I de samiske eventyrene er miljøet og skikkelsene tilpasset den samiske idéverden, men intrigene er mye av det samme som finnes i andre folkslags folklore med prinsesser som blir bortrøvet av trollet, og gutten som må begi seg avgårde for å befri prinsessen. Samene har som mange andre folkeslag hentet impulser utenfra, men uten at det har berørt det egenartede samiske i eventyrene og sagnene. Skikkelser som rein, bjørn, stalloer og tjuder går igjen og er karakteristisk for de samiske eventyrene og sagnene.

Stallo er en sagnhistorisk figur som er blitt oppfattet forskjellig opp gjennom tidene, noe som gjør at det ikke finnes en entydig forklaring på hva en stallo er. Noen ganger er Stallo beskrevet som et stort farlig troll, og mange barn har som liten fått høre at de må være snille barn ellers kommer Stallo og tar dem. I andre sammenhenger minner Stallo mer om skatteoppkreverne som kom til nordområdene for å kreve samene for diverse varer. Stallo opptrer ikke bestandig som en ondskapsfull skikkelse, i enkelte eventyr blir Stallo fremstilt som en slags julenisse som julenatta reiser rundt med okse og en rad av mus og lemmen.

Tjudene blir nevnt i mange samiske eventyr og sagn, kanskje helst i sistnevnte kategori, da sagnene gjerne har et visst rotfeste i faktiske forhold og hendelser. Sagnene om tjudene stammer trolig fra faktiske hendelser i middelalderen da samene ble utsatt for plyndring østfra. Tjudene er en gruppe plyndrere som kom i grupper fra det som i dag er Russland og overfalt samene, noe som skapte redsel for disse blant samene før i tiden. Det er nettopp et slikt sagn som ga inspirasjon til den etterhvert så kjente samiske filmskaperen Nils Gaup. Han laget en film om en samegutt som opplever at familien blir tatt av dage av en flokk røvere. Samegutten får valget mellom enten å vise vei over vidda eller å bli drept av tjudene, derav tittelen Veiviseren. Filmen ble nominert til Oscarpris i klassen for beste utenlandske film og har siden gått sin seiersgang i Norge og i enkelte land i Europa.

Episk diktning:
Den episke diktinga ble i hovedsak nedtegnet på 1800-tallet, og har i større grad enn prosaen vært samfunnsbevisst. Temaene i den poetiske diktinga har antakelig fra gammelt av vært svært varierte, og har blitt brukt i ulike sammenhenger. Poesien inneholdt blant annet sentrale forestillinger om samenes syn på seg selv og sine omgivelser. De episke diktene ble framført med en melodi - joik, noe som gjorde det lettere å huske diktene. Dette er også den tradisjonelle samiske musikkformen.

Poesi og prosa:
Hvis en sammenligner det som er skrevet av samisk lyrikk med den gamle episke diktinga finner en store likheter. Joiken ser ut til å ha inspirert samiske lyrikere på flere måter, og denne lyrikken (i tillegg til joik som fortsatt fremføres i henhold til gamle tradisjoner) må sies å være en videreføring av den muntlige tradisjon. Ved sine korte, ordknappe og treffende beskrivelser av hendelser, personer, dyr og natur har den episke diktinga funnet en ny uttrykksform i lyrikken. Mye av dagens lyrikk spiller også på den dobbeltkommunikasjon som finnes i joikepoesien. Dagens forfatterne henter mye av sin inspirasjon fra gammel samisk folkekunst, men går likevel nye veier, og skaper noe nytt av det gamle. Den samiske lyrikken forholder seg både til en samisk fortid, nåtid og framtid.
Før 1900 var det en del som ble skrevet på samisk, og allerede på slutten av 1500-tallet finnes en ordliste skrevet på samisk. Fra 1600-tallet finner vi litterære bidrag skrevet av samer. Blant de mest kjente er Olaus Sirma og Anders Fjellner.

I 1910 kom den første samiskspråklige boka Muittalus samid birra skrevet av reindriftssamen Johan Turi. Han ville gjøre samenes liv kjent for de som ikke hadde noe kjennskap til samene. Dette var i en tid da samene ble sett ned på av sine nabofolk, og Turi hadde den optimistiske troen på at dette synet ville kunne endre seg hvis folk fikk mer kjennskap til samene og deres levesett.

Den første skjønnlitterære romanen på samisk er skrevet av forfatteren Anders Larsen og kom ut bare 2 år etter Muittalus samid birra. Boka Bæivve-Alggo (Dagen gryr) forteller om sjøsamegutten Ábos utvikling fra å være en samegutt uten utdannelse til å bli en voksen mann med politiske ambisjoner.

Matti Aikio er i ettertida blitt oppfattet som samenes store dikter, noe kanskje samene selv ikke vil gi han kreditt for, da han valgte å skrive på norsk, selv om han kunne samisk. Han ga ut 6 romaner, bl.a. Bygda på elveneset.

I mellomkrigstida ble det ikke gitt ut noe på samisk i Norge, foruten Lappiske eventyr og sagn.
På 1970-tallet skjedde det en oppblomstring av samisk litteratur som har vart like fram til i dag. En av de mest markante forfatterne er Nils Aslak Valkeapää. Han joiker, skriver poesi og er bildekunstner uten at han definerer noen av kunstformene som sin primære uttrykksmåte.

Det er de senere årene blitt skrevet en god del faglitteratur på samisk. Mye av denne litteraturen er bøker om samisk språk, beregnet på folk som vil lære seg å lese og skrive samisk. Videre blir det undervist på samisk i grunnskolen og videregående skole, noe som har resultert i et økt antall lærebøker innen ulike fagområder som matematikk, biologi, historie og kristendom.

Tilbake til språk