Innlandsfiske

Innlandsfiske var i likhet med fangst en grunnpillar i de gamle veidesamfunnene i Finnmark før utviklinga av reinnomadismen.
Dette ser en blant annet ut fra det forhold at byområdet, siidaområdet, som oftest omfatta et vassdrag.

Betydninga av innlandsfisket har variert mye fra sted til sted i dette århundret. Det er forskjell mellom områder med samisk og med norsk bosetting. Fiskemulighetene og mulighetene for annen sysselsetting har også hatt betydning for variasjonene.

I Kautokeino dreiv de fleste husstander med fiske i første halvdel av dette århundret. Det hang garn og not ved alle hus i bygda.
Siken var hovedfisken i Kautokeino. Den blei helst tatt med not på sommeren. Redskap og utstyr blei frakta til vatnet på vårvinteren. Fisken blei salta og lagra i jordgammer eller palsmyrer (myrer med tele heile året), til den kunne fraktes hjem på vinterføre. Noen fortsatte fisket utover høsten og vinteren, med garn under isen.

Det blei brukt mye fisk til mat, men mange solgte fisken. Man fraktet vanligvis siken videre til Karesuando (Sverige) og solgte den der. Mange i Kautokeino solgte og salt sik til Finland. Det ser altså ut som om mesteparten av siken blei eksportert til nabolanda.

Det ser ut som om familiene har hatt sine spesielle vann der de fiska, og de så på vannet som sine ressursområder. Flere i Kautokeino forteller at de hadde sine vann og at det var klare grenser til naboen. Særlig vann som ligger i tilknytning til en gård, blir sett på som noe som tilhører gården. Men det er også eksempel på at vann som ligger langt borte, blir sett på som fiskevann for en bestemt familie. Etter siste krig gikk fisket tilbake i Kautokeino. Men ennå er det mange som driver garn- og notfiske, og det ser ut til å ha tatt seg opp de siste år.

Også i Karasjok har innlandsfisket hatt betydning. Her har rettstilstandene vært de samme som i Kautokeino, og enkelte familier har hatt bruksretter til bestemte vann.Heller ikke her så folk på disse ressursene som noe som tilhørte staten; det var deres bruksområde. Det var bruken av områdene i næringsøyemed som hadde verdi for dem.

I Porsanger har innlandsfisket hatt stor betydning i første del av dette århundret. Opphøret av pomorhandelen kan ha vært en medvirkende årsak til det oppsving innlandsfisket ser ut til å ha hatt i 1920- og 30-åra i fjordstrøkene. I Porsanger var det mange som dreiv næringsfiske både på sommeren og vinteren.

I Porsanger har de enkelte bygdelag hatt sine naturlige områder når det gjelder fisket. Innenfor området har fisket stort sett vært fritt, men var det en som dreiv garnfiske i et vann, respekterte de andre det og trengte seg ikke innpå hans område.

I spesielle tilfeller er det i dag mulig å forpakte enerett til garnfiske i vann. Stangfiske er imidlertid fritt for alle også i vann som er forpakta til næringsfiske.

Fra Nesseby fortelles og om utstrakt innlandsfiske i vannene. Først på århundret fiska de med garn i vannene som lå ved vinterbostedene litt inn i landet. De hadde og gammer ved vann der de dreiv fiske. Her opplyses det at hver familie hadde sitt område, sine vann, som de utnytta. Disse gikk i arv og det var ingen andre som dreiv næringsfiske i disse vannene. Dette systemet ser ut til å ha virka heilt fram til siste krig.

Fisket i elver og vassdrag der det går laks, sjørøye og sjøørret, varierer mye. I de større lakseelvene har fisket i lang tid vært organisert på særmerkte måter. De viktigste her er Altaelva og Tanaelva. Her har de som har jord og høster bestemte kvanta, spesielle rettigheter. Befolkningsgrupper som ikke tilfredsstiller disse krav, har nok også drevet en del fiske. De som mener å ha fulle rettigheter, har sett på dette som tjuvfiske. De andre har på sin side ofte meint at de hadde de samme rettigheter til å fiske. I 1984 blei det reist sak for domstolene om fisket i Tanaelva. Her har reineiere og en del andre som ikke tilfredsstiller vilkårene for de spesielle rettigheter, krevd samme rettigheter som de andre. Herredsretten har ved dom av 19. mars 1984 avvist dette kravet.

Fra Karasjok fortelles om utstrakt samarbeid og deling av fangst ved laksefisket med stengsel i elva . Fram til siste krig skjedde det lite forandringer med dette.

Samla sett var innlandsfisket i tidligere tider av større næringsmessig verdi enn i dag. Det var ett av beina som bosettinga i fjord- og innlandsbygdene sto på. Det er vanskelig å tallfeste den næringsmessige verdien, men det er klart at det har hatt stor
betydning. På mange måter virka innlandsfisket som en mulighet i reserve; var det annet arbeid eller avsetning for fisk fra sjøen, foretrakk en kanskje det framfor innlandsfisket. Da pomorhandelen stoppa i 1914, var nok innlandsfisket med på å hjelpe mange over kneika i åra etterpå.

Tilbake til jakt og fiske