Fjordfiske

For befolkninga i fjordene i Finnmark har havet og det havet ga sammen med omlandet, vært grunnlaget for bosettinga. Fra sjøen skaffa en seg mat, kontanter og en del av fôrgrunnlaget for husdyra. Da det var sesongflyttinger i de samiske fjordbygdene, var fiskeplassene av avgjørende betydning for valg av sesongbosted, spesielt om sommeren. Da folk i siste halvdel av forrige århundre mer og mer tok bosteder for heile året, var det helst fiskemulighetene på stedet som avgjorde stedsvalget.

I begynnelsen av dette århundre, under pomorhandelen, var seifisket det viktigste fisket i fjordstrøkene. Med opphøret av russehandelen stanset seifisket på sommeren. Det var ikke avsetning for seien.Mellomkrigstida blei meget vanskelig for den samiske befolkninga i fjordstrøkene. Utviklinga i fisket krevde større båter og ny
redskap, og her hadde ikke sjøsamene kapital å sette inn. De hadde nok med å skaffe seg kontanter for å klare de daglige utgifter. De måtte leve fra hånd til munn. En stor båt krevde at flere gikk sammen på en båt. Dette var vanskelig når folk bodde svært spredt. For de fleste var derfor heimefisket det viktigste. Dette ga mat til familien, men lite kontanter. Slik kom mange i gjeld til handelsmannen og blei bundet til å levere fisken sin til han.

Det kunne være mye å tjene på å henge fisken og få betaling etter tre-fire måneder eller mer, i stedet for å selge den rå. Men siden den samiske fjordbefolkninga var i konstant mangel på kontanter, kunne de ikke gjøre det. Sjøsamene hadde gjerne et lite jordbruk og derfor blei de ikke sett på som fiskere.

Vinterfisket gjelder torsk som kommer inn i fjordene for å gyte. Dette fisket er viktig for de som driver heimefiske i fjordene. Vårtorskefisket er fiske på torsk som følger etter lodda inn i fjordene. Det har tidligere vært meget utbredt og i dette fisket deltok mye folk utenfra. Lokalbefolkninga inne i fjordene var med på dette, men de hadde bare små båter. Derfor tok de gjerne hyre på andre båter eller var med som fiskearbeidere. Fra innlandet, blant annet Karasjok, fortelles at det før siste krig var ganske vanlig at ungdommer reiste ut til fiskeværene og var med på vårtorskefiske. Dette fisket kunne variere en god del fra år
til år avhengig av hvor langt øst eller vest en fikk innsiget. Som alt annet har også dette fisket endra karakter.

Silda har alltid hatt stor betydning for folk i fjordene, men tidligere var det vansker med avsetninga. Enkelte hadde kastenot og de kunne få bra fangster.

Kveita. For fjordbefolkninga var dette en meget viktig matressurs. Den blei alltid fiska til vinterforsyning. For mange betydde kveita også mye for å skaffe kontanter.

Flyndre. Bestanden av flyndre har tatt seg opp de siste år, men det er lite avsetning på den. Bedre marked for flyndra ville bety en del for befolkninga i fjordene.

Sjøørret og sjørøye har mange steder i fjordene vært brukt som matfisk i husholdninga.

Håkjerring. Tidligere blei det fisket en del håkjerring. Levra ga mye tran.

Kobbe. Fra gammelt har kobben hatt verdi, både for spekk, kjøtt og skinn.

Laksen. Allerede i forrige århundre hadde laksen stor betydning for befolkninga i fjordene. Da pomorhandelen tok slutt, fikk laksen enda større betydning. Da pomorhandelen opphørte, var laksefisket den eneste mulighet for å skaffe kontanter på sommeren for en stor del av den samiske fjordbefolkninga i Finnmark.

I kampen om ressursene i havet har fjordbefolkninga i Finnmark i dette århundret vært den tapende part. Og de fleste som bodde langs fjordene, var samer. Det er andre som i stadig større grad har høsta ressursene.

Tilbake til jakt og fiske