Joik - før

Joiken hadde tidligere en dobbelfunksjon. På den ene siden var og fremdeles er den samenes særegne musikalske uttrykk. Joik blir benyttet "... til å minnes andre mennesker", karakterisere personer, dyr og landskap.
 
 
Joike kan tenkes som et melodisk-rytmisk foredrag, der rytmen er det viktigste og mindre vekt legges på beskrivelser gjennom joikens tekst. Det er den stemningen som man gjennom toner og bilder skaper, som skal fremkalle det som måtte være den personen, dyret eller stedet man joiker.

Innen førkristen religion var joiken en viktig del av de religiøse seremonier. Joik ble i disse anledninger ledsaget av et rytmisk akkompagnement ved at sjamanen trommet på runebommen. Denne dobbelheten gjør at noen fremdeles i dag oppfatter joik som synd og dermed uforenelig med et kristent religiøst liv.

Allerede på 1600-tallet ble det lovforbud mot joik. Den som brøt loven, skulle straffes hardt. Denne fordømmelse og straffeforfølgelse hadde sammenheng med at man i denne perioden startet opp misjonsvirksomhet blant det samiske folket, og joik entydig ble knyttet til førkristen religionsutøvelse. Dette førte til at joik forsvant ut av
offentlige sammenhenger og samtidig ut av bruk i mange områder, og der joiken overlevde, var folk forsiktige for ikke å provosere øvrigheten og den norske kirken. Selv om joiken i dag er revitalisert og gode joikere gis stor autoritet internt i det samiske samfunnet er den fordømmelsen som joik ble utsatt for i nær fortiden.

Tilbake til musikk